Engang lå jeg og rotet i glørne
Uten å være meg selv bevisst
Borte i stuens mørkeste hjørne
Da så jeg i asken en gnist
En impuls lyste opp mitt indre
En røst i mitt hjerte sa
Ingenting kan lenger hindre
Deg i å dra herifra
Uten å forstå noe mer av det
Våknet jeg opp av dvalen
Tok min ransel og for av sted
Ut døra og ned mot dalen
På trappa sto folket igjen
Mine søsken ertet og lo
Far og mor med fortvilelsen
Da jeg reiste meg opp og dro
I dager og netter gikk jeg så
Mot noe jeg skimtet der fremme
Sulten og trøtt strevet jeg på
Hjulpet av en indre stemme
En usynlig kraft ledet meg
Gjennom alle farer jeg møtte
På en lang og ukjent vei
Ga den meg mot og støtte
Jeg forsto ikke selv hvor det bar
Men visste jeg måtte gå videre
En umettelig trang til svar
Og til å se min styrke i øynene
Fortsettelse følger...
© Morten Eden Fredriksen
Publisert på Facebook
21. mai 2022